Avslag på helsetjenester - hva så?

Andelen henvendelser til Pasient- og brukerombudet på grunn av avslag er høyere innenfor psykisk helsehjelp enn alle andre fagområder i helsetjenesten. De siste årene har vi fått flere henvendelser fra pasienter og brukere som trenger psykisk helsehjelp, og her er noen eksempler på hvor det rammer hardest: 

Et eksempel på noe vi blir mye kontaktet om, er avslag på utredning av ADHD. Det gjelder kanskje særlig den voksne delen av pasientgruppen. Å bli utredet for ADHD skal gjøres av spesialister og er en tidkrevende prosess. Flere private aktører tilbyr hurtig utredning, gjerne i løpet av en dag. Når diagnosen blir satt slik, blir det ikke alltid godkjent for behandling i det offentlige helsevesenet, og pasienter risikerer å bruke tusenvis av kroner på en diagnose som ikke er til nytte. Diagnosen i seg selv vil ikke gi automatisk rett til behandling, og flere pasienter opplever å bli avvist med begrunnelse om at de er for friske, på tross av at livet deres bærer sterkt preg av å ha ADHD. 
 

Vi får henvendelser fra pasienter med en psykiatrisk diagnose som opplever å få avslag på behandling fordi spesialisthelsetjenesten ikke har et tilbud som passer, eller at en vurderes til å ikke være syk nok til å få hjelp her. Det er et paradoks å havne i en situasjon der du er for frisk til å få behandling i spesialisthelsetjenesten, men for syk til at kommunen du bor i har et tilbud og/eller kompetanse for å kunne hjelpe. Vi erfarer at pasienter står uten oppfølging og behandling på tross av et stort behov for helsehjelp. 

Pasient- og brukerombudet har over tid fulgt spesielt med på unge pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). I flere år har det vært økning i antall henvendelser der henvisning til BUP ble avvist. Spesialisthelsetjenesten har hatt en økende pågang uten at ressursene har økt. Men også i kommunen ser vi mangelfulle ressurser innen psykisk helse for barn og unge. Barn og unge er ekstra utsatt og sårbare pasienter i startfasen av livet, som gjerne trenger helsehjelp raskt og de trenger kontinuitet i behandlingen. Spesielt sårbart blir det når behandling må settes på pause, på grunn av permisjon hos behandler, sykefravær og ferie.  Vi ser at forsinkelser og mangel på forutsigbarhet kan få store konsekvenser for helsetilstanden, familien som helhet, i tap av skolegang og sosiale relasjoner. Det er bekymringsfullt når de unge mister tillit og motivasjon for behandling i BUP, og derfor indirekte fratas helsehjelp de er vurdert å ha behov for.