.svg)
Ingen er uenige om at eldreomsorg er viktig når mikrofonene er på, men det stikk motsatte skjer når budsjettene først skal vedtas. Hvis eldreomsorgen er så viktig som politikerne sier, hvorfor merker ikke syke eldre og pårørende det i tjenestene de får?
Som Pasient- og brukerombud i Telemark og Vestfold møter jeg mange eldre og pårørende som er fornøyde med hjelpen de får fra kommunen. Men vi hører også altfor ofte fra mennesker som opplever at tjenestene ikke strekker til. Særlig når sykdom, skrøpelighet eller funksjonstap gjør dem avhengige av andre.
Vi blir kontaktet av eldre som får avslag på sykehjemsplass begrunnet med mangel på ledige plasser, selv om de er utrygge hjemme, faller om natten og ikke lenger kan ivaretas forsvarlig i sitt eget hjem.
Vi blir kontaktet om mannen på sykehjemmet som blir lagt klokken 18.00 på kvelden fordi kveldsvakten ikke har nok ressurser til å hjelpe ham etter det. Mange eldre som bor hjemme opplever at det kommer et tosifret antall ulike pleiere i løpet av kort tid. Pleiere som ofte har så dårlig tid at de knapt rekker å si hei før de må haste videre til neste på listen.
Vi ser alvorlige medisinfeil og manglende oppfølging i de sårbare overgangene etter utskrivelse fra sykehus, fordi ingen tar det overordnede ansvaret for at informasjonen flyter.
Pasient- og brukerombudet i Telemark og Vestfold opplever ikke dette som tilfeldige enkelthendelser, men som direkte konsekvenser av valg kommunene i vårt område gjør når de organiserer, bemanner og nedprioriterer eldreomsorgen.
Pårørende fyller hullene i tjenestene
Mange av de som kontakter oss er pårørende som er helt utslitte. De beskriver en hverdag der de både må fungere som koordinatorer og hele tiden passe på og følge opp for at deres nærmeste skal få grunnleggende og nødvendig hjelp.
Fortvilte pårørende kontakter oss fordi de bruker netter og helger på å klage på rigide avslag, skrive detaljerte søknader og mase på vedtak som drar ut i tid. Flere står i en konstant spagat mellom eget arbeid, egen familie og omsorgen for en som er i ferd med å miste grepet om hverdagen.
Det er uverdig at pårørende må kjempe mot systemet for å få den hjelpen som den eldre faktisk har krav på. Pårørende skal være støttespillere, ikke saksbehandlere og ikke gratis arbeidskraft i en underfinansiert kommunehelsetjeneste.
Verdighetsgarantien er ikke valgfri
Alle har krav på en verdig alderdom. Verdighetsgarantien skal sikre at eldreomsorgen tilrettelegges slik at den bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom. Den er ikke en ønskeliste eller flotte formuleringer politikere kan smykke seg med i festtaler. Det er en rettighet.
Verdighet handler om å få bestemme over eget liv så langt det er mulig. Om retten til å medvirke i beslutninger, enten det gjelder når man vil spise, eller om man ønsker å dusje om morgenen eller kvelden. Verdighet er å få spise maten sin i fred og ro, få gå på toalettet når behovet melder seg, og å bli møtt av pleiepersonell som har tid og kompetanse til å se helheten.
I dag, 1. oktober, er FNs internasjonale eldredag. Det gir en lei påminnelse om at vi hver dag ser at mange kommuner i Telemark og Vestfold, ikke klarer å innfri kravene i verdighetsgarantien for dem som er mest avhengige av helse- og omsorgstjenester. Syke eldre og deres pårørende merker ikke festtalene, men de merker om det er nok folk på jobb, om de har riktig kompetanse og om de har tid til å gi god hjelp og omsorg.
Nå trenger vi ikke flere løfter om verdighet, vi trenger lokalpolitikere som prioriterer eldreomsorg når pengene skal fordeles og sørger for at løftene blir holdt.