.svg)
.png)
I Nord‑Norge er vi vant til å klare oss selv og stille opp for hverandre. Lange avstander, dårlig vær og små fagmiljøer har gjort fellesskap og ansvar for egne til en nødvendighet. Pasient- og brukerombudet ser en utvikling der denne viljen til å stille opp i økende grad blir en forutsetning, ikke et valg.
Det offentlige skal stille opp når sykdom, funksjonstap eller livskriser rammer. Likevel blir en stor del av omsorgen i dag utføres av mennesker som verken er ansatt, lønnet eller nødvendigvis forberedt på oppgaven: pårørende.
Ifølge nasjonale beregninger gjør pårørende i Norge omsorgsarbeid tilsvarende 140 000 årsverk. Regnet i tid er dette rundt 240–250 millioner timer omsorg hvert år, utført av familie og nære relasjoner, helt gratis for samfunnet.
De fleste av oss vil være pårørende i kortere eller lengre perioder av livet, som barn, partner, forelder eller venn. Noen er pårørende i en avgrenset fase, for eksempel ved akutt sykdom eller livets slutt. Andre står i rollen i tiår, noen ganger til flere samtidig. Pårørenderollen er derfor ikke noe som angår noen få. Den angår oss alle.
Pårørende fyller hullene i tjenestene
Pasient- og brukerombudet får tilbakemeldinger fra pårørende som savner tidlig og tydelig involvering. I forbindelse med endring i tjenestetilbud og medisinske beslutninger, er det særlig etterlengtet.
Vi erfarer at pårørende gir langt mer enn praktisk støtte og sosial omsorg. For mange må gi personlig stell, følge opp medisiner, koordinere tjenester, er med på lege- og sykehusbesøk og overvåker helsetilstand døgnet rundt, fordi tjenesten selv ikke har kapasitet.
Pårørende vi er i kontakt med fungerer også som koordinatorer og informasjonsformidlere. Vi ser at der kommunikasjon mellom pårørende og tjenesten fungerer, skaper det trygghet og forutsigbarhet både for både pasienten, den pårørende og tjenesten. Men i det kommunikasjonen svikter, blir følgene fort store for både pasienter og pårørende.
Pårørende er ikke en uendelig ressurs
I Pasient- og brukerombudet møter vi pårørende som er utmattet, bekymret og usikre på hva som egentlig forventes av dem. Mange opplever at hjelpen de gir, tas for gitt og som en forutsetning for at tjenestene skal fungere.
Det er ikke bærekraftig. En helse- og omsorgstjeneste som i økende grad baserer seg på uformell omsorg uten å sikre støtte, avlastning og forutsigbarhet, risikerer å svekke både kvaliteten på tjenestene og helsen til dem som gir omsorgen.
Konsekvensene vi ser er:
- Pårørende som må jobbe redusert, eller faller helt ut av arbeidslivet
- Belastningen gir økt risiko for psykiske og fysiske helseplager
- Tap av fritid og hvile
- Relasjonen til den du er pårørende til kan bli preget av slitasje og dårlig samvittighet
Pasient- og brukerombudet mener at mange pårørende ufrivillig må ta på seg oppgaver som tjenesten egentlig har ansvar for. Kommunene må sørge for nødvendig avlastning, slik at pårørende ikke selv blir syke av belastningen. Pårørende må få god informasjon og involveres tidlig, slik lovverket allerede krever. Og når pårørende varsler om uforsvarlige forhold, må de tas på alvor.
Å styrke pårørendes situasjon er livsløpspolitikk. Før eller siden er det vi selv eller noen vi er glade i som står i rollen.