.svg)
1. oktober markeres eldredagen. Det er en dag for å løfte fram eldre menneskers verdi, rettigheter og plass i samfunnet. Men det er også en anledning til å spørre om vi som samfunn gir eldre den tryggheten og verdigheten de har krav på.
I en tid der kommunenes økonomi er under press og behovet for helse- og omsorgstjenester øker, er dette spørsmålet kanskje mer aktuelt enn noen gang. Stramme budsjetter tvinger frem krevende prioriteringer, og vi har forståelse for at kommunene må gjøre vanskelige valg. Samtidig er det viktig å huske at bak tallene står mennesker. For den enkelte kan konsekvensene være mindre hjelp hjemme, større ansvar for pårørende og lengre ventetid på nødvendige tjenester.
Alle har rett til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det er en lovfestet rettighet. Samtidig har også kommunene en lovpålagt plikt til å tilby forsvarlige tjenester. Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) skal sikre at eldreomsorgen tilrettelegges slik at eldre får en verdig, trygg og meningsfull alderdom. Økonomiske utfordringer endrer ikke kravet om at tjenester skal være forsvarlige og verdige.
Debatten om framtidens helse- og omsorgstjenester preges av forventninger om at flere skal bo hjemme lenger, at pårørende skal ta et større ansvar og at den enkelte må forvente mindre hjelp. Vi er bekymret for konsekvensene dette kan få, når mange allerede opplever at hjelpen ikke strekker til.
Som pasient- og brukerombud hører vi fra eldre som opplever at hjelpen de mottar ikke dekker behovene deres. Vi hører også fra pårørende som i stadig større grad må kompensere for mangler i tjenestene. Flere forteller om lengre ventetid på hjelp, vanskeligere tilgang til sykehjemsplass eller omsorgsbolig, og økende forventninger om å håndtere omfattende hjelpebehov i eget hjem. Når hjelpen samtidig reduseres, blir det vanskeligere å oppleve hverdagen som trygg og forutsigbar.
Disse erfaringene gir oss et innblikk i hvordan tjenestene oppleves, men de forteller ikke nødvendigvis hele historien. Kanskje er det viktigste det vi ikke hører. For mange er terskelen høy for å ta kontakt med oss.
Eldre mennesker er ikke nødvendigvis de som klager høyest. Mange har gjennom et langt liv lært å klare seg selv. De vil ikke være til bry eller fremstå som kravstore. Noen tenker at andre trenger hjelpen mer enn dem. Andre er redde for å klage, eller vet ikke at de har mulighet til det eller hvordan de skal gå frem.
En tjeneste kan se ut til å fungere på papiret, samtidig som et menneske opplever hverdagen som utrygg og uten den støtten vedkomne trenger. Når færre sier ifra, kan det også bli vanskeligere å få et riktig bilde av hvordan tjenestene faktisk oppleves for dem som mottar dem og problemene forblir usynlige.
Ingen skal måtte finne seg i helse- og omsorgstjenester som ikke dekker nødvendige behov eller oppfyller kravene til forsvarlighet og verdighet. Å si ifra handler ikke om å være vanskelig. Det handler om å sette forsvarlige og verdige helsetjenester på dagsorden. Derfor vil vi på eldredagen oppfordre eldre og deres pårørende til å ta kontakt med oss dersom de er usikre på sine rettigheter, ikke får den hjelpen de mener de trenger, eller opplever at tjenestene ikke fungerer som de skal.
Pasient- og brukerombudet kan gi råd, veiledning og informasjon om rettigheter. Vi kan hjelpe til med å forstå vedtak og finne ut hva man kan gjøre videre. For mange er det vanskelig å klage selv. Da kan vi hjelpe. Vi kan ikke løse kommunenes økonomiske utfordringer, men vi kan bidra til at stemmen til den enkelte blir hørt.
For når tjenestene reduseres, må ikke terskelen for å bli sett bli høyere.
På eldredagen bør vi derfor ikke bare spørre hvor mye helse- og omsorgstjenestene koster. Vi bør også spørre hva konsekvensene av prioriteringene er for menneskene som er avhengig av hjelp.
En verdig alderdom handler om trygghet, respekt og muligheten til å få nødvendig hjelp når behovene oppstår.
Sikrer vi alle eldre en verdig alderdom? Det spørsmålet må vi tørre å stille – også når økonomien er krevende.