.svg)
1. oktober markeres FNs internasjonale dag for eldre. Dagen setter blant annet søkelys på rettigheter til de eldre blant oss. Det gir oss en god anledning til å minne om noe som egentlig burde være selvsagt: Pasient- og brukerrettigheter gjelder også når helse- og omsorgstjenestene er under press.
Pasient- og brukerrettighetsloven skal bidra til å sikre befolkningen tjenester av god kvalitet og ivareta respekten for den enkeltes liv, integritet og menneskeverd.
Vi som jobber i pasient- og brukerombudet, vet at de fleste møter dyktige og engasjerte ansatte og får gode og forsvarlige tjenester. Samtidig er vi hver dag i kontakt med mennesker som opplever at lovpålagte krav til blant annet informasjon, medvirkning, forsvarlighet, dokumentasjon og saksbehandling ikke blir oppfylt. Mange av dem er eldre.
I vårt arbeid kan vi enkelte ganger få inntrykk av at kravene i lovverket behandles som anbefalinger som kan følges så lenge det er tid og ressurser til det. Andre ganger ser vi at manglende kunnskap om regelverket får konsekvenser for pasienter og brukere.
I den kommunale eldreomsorgen finnes det dessuten regelverk som fortjener langt større oppmerksomhet.
Verdighetsgarantien slår fast at eldreomsorgen skal legge til rette for en verdig, trygg og meningsfull alderdom, og at tjenestene skal innrettes med respekt for den enkeltes selvbestemmelse, egenverd og livsførsel. Og kvalitetsforskriften stiller blant annet krav om systemer som skal sikre helhetlige, samordnede og fleksible tjenester og brukernes medvirkning.
Disse forskriftene er ikke til pynt. Det er krav som skal få betydning for hvordan tjenestene organiseres og ytes.
Når «forventninger» blir problemet. I debatten om framtidens helse- og omsorgstjenester hører vi stadig oftere at befolkningens forventninger må dempes, og at pårørende må bidra mer.
Det kan være gode grunner til å diskutere både hvilke forventninger vi kan ha til fellesskapet og hvordan familie og lokalsamfunn kan bidra. Men vi bør samtidig stille et viktig spørsmål: Snakker vi om forventninger som går utover det innbyggerne har krav på, eller snakker vi egentlig om lovfestede rettigheter?
Forskjellen er avgjørende.
Kommunene har handlingsrom til å organisere tjenestene og prioritere ressursene sine. Men økonomiske utfordringer endrer ikke i seg selv innbyggernes lovfestede rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Pasient- og brukerrettighetsloven gir rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste.
Derfor bør også lokalpolitikere ha et kritisk blikk på premissene når forslag til omstilling og innsparinger legges fram:
Hva er tjenester kommunen velger å tilby, og hva er tjenester den enkelte faktisk har rett på?
Og når det forventes at pårørende skal ta et større ansvar:
Hva kan vi med rimelighet håpe at familier bidrar med, og hva kan helse- og omsorgstjenesten faktisk legge til grunn at de skal gjøre?
Dette skillet blir stadig viktigere når ressursene blir knappere.
Rettigheter må virke i hverdagen
På eldredagen vil vi derfor rette en oppfordring til både ledere, ansatte og folkevalgte: Kjenn regelverket. Bruk det. Og sørg for at beslutninger om organisering, prioriteringer og ressursbruk holder seg innenfor rammene det setter.
For rettigheter har liten verdi dersom tjenestene ikke kjenner dem, forstår dem og følger dem i praksis.
Eldre mennesker skal ikke måtte kjenne lovverket bedre enn tjenestene de er avhengige av.
Det burde være en helt unødvendig påminnelse.