Når rettigheter blir sett på som et problem

Kommuner foreslår å kutte i lovpålagte rettigheter for å spare penger, og det rammer de mest sårbare. Selv om det koster, må vi stå opp for rettighetene.

Da Stjørdals kommunedirektør, Reitan, under Arendalsuka sa at han heller vil bryte med lovpålagte rettigheter enn å risikere kommunens økonomi, burde det gått kaldt nedover ryggen på oss alle. Slike uttalelser kan ikke normaliseres – de må møtes med tydelig motstand. 
 
I en tid der kommuneøkonomien er presset, forstår jeg godt at ledere kjenner på krevende prioriteringer. Men når løsningen som løftes frem er å «venne oss til færre rettigheter», da er det på tide å stille spørsmålet: Hvem er det egentlig som skal venne seg til det? 

For de menneskene jeg møter som pasient- og brukerombud, handler dette ikke om å gi avkall på et «gode» eller akseptere litt redusert komfort. Det handler om helt grunnleggende behov – helsehjelp i tide, verdig eldreomsorg, nødvendig assistanse for å leve et selvstendig liv. Å redusere slike rettigheter får direkte og ofte dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. 

Mange av de lovpålagte tjenestene det snakkes om, ble ikke innført for å «pynte» velferdsstaten, men fordi historien har vist at uten klare rettigheter, blir enkelte grupper systematisk nedprioritert. Rettigheter er et vern mot vilkårlige forskjeller, og et sikkerhetsnett for dem som ikke har makt eller ressurser til å kjempe for seg selv. 
 
Når kommuner signaliserer at det er bedre å bryte lovfestede rettigheter enn å overskride budsjetter, sender det et budskap om at økonomisk kontroll veier tyngre enn rettssikkerheten til innbyggerne. Det er et farlig signal – ikke bare for dem som rammes direkte, men for tilliten til hele forvaltningen. 

Ja, det finnes et reelt problem i at statlige pålegg ikke alltid følges av tilstrekkelig finansiering. Men å svekke rettigheter som løsning, vil nesten alltid ramme de mest sårbare først. Den egentlige debatten bør handle om hvordan vi organiserer og finansierer velferdstjenestene, og hvordan stat og kommune kan ha en ærlig dialog om hva som trengs for å sikre likeverdige tjenester – uansett bosted. 

Vi kan ikke la budsjettrammer alene definere innbyggernes rett til nødvendig helsehjelp, utdanning og omsorg. I stedet for å sette rettigheter opp mot økonomi, må vi spørre hvordan vi kan løse oppgavene smartere, mer samordnet og med større vekt på forebygging.