.svg)
Når vurderinger gjøres uten å lytte til den det gjelder, mister vi det viktigste: trygghet, verdighet og tillit.
Jeg kjenner en kvinne som burde vært et forbilde for hvordan vi håper å eldes i Norge. Frem til for et par år siden ønsket jeg meg en alderdom som hennes. Jeg trekker det tilbake, for nå er hun et eksempel på det motsatte.
Snart fyller hun 87 år. Et av de mest oppegående, kloke og livsglade menneskene jeg kjenner. Hun snakker seks språk flytende, har drevet eget foretak og inntil nylig jobbet som tolk i rettssaker. Hun har hatt god inntekt, betalt sin skatt og levd et langt og rikt liv sammen med barn, barnebarn og et sosialt nettverk mange ville misunne henne.
Systemet svikter når kroppen svikter
Kroppen hennes vitner om et levd liv. Etter tre kreftdiagnoser og flere runder med aggressiv behandling, har hun utviklet kronisk benmargssvikt. Blodoverføringer må til annenhver uke. På toppen av store kroniske smerter, alvorlig benskjørhet og to tarmslyngoperasjoner, fikk hun en sjelden Parkinson-diagnose for tre år siden. All styrke i ene armen er borte, balansen er dårlig og det er vanskelig å få i seg nok mat og drikke
Hjemmesykepleien kommer fire ganger i døgnet. Likevel har hun sagt lenge at hun føler seg utrygg hjemme. Hun sliter med å komme seg ut av sengen og på toalettet, og er redd for å falle.
Forrige uke gikk det som det måtte; midt på natten falt hun på vei til toalettet og brakk overarmen – den «gode» armen.
Utskrivningsklar, men ikke klar for livet hjemme alene
Etter én uke på sykehus ble hun skrevet ut. Verken hun eller familien forsto hvordan det kunne være mulig. Hun klarer ikke å komme seg opp og ned av en stol, bevege seg inn og ut av sengen, lage mat eller andre helt elementære ting. Hun kan ikke bruke armene, og hun bor alene.
Hun fikk ikke korttidsopphold fordi hun «kan fortsatt gå» og er «for klar i hodet» . Det første stemmer, så lenge noen hjelper henne opp. Det andre – tja, for med den cocktailen av smertestillende hun nå får, , er det ikke sikkert hun hadde bestått en kognitiv test.
På tross av det ble hun sendt hjem. Alene. Med bleie, og med forsterket hjemmesykepleie som skal komme to ganger per natt for å se om hun må på do.
Også det har gått som det måtte.
Hva skjedde med retten til forsvarlige tjenester?
Alle har rett til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det står i pasient- og brukerrettighetsloven. Helse- og omsorgstjenesteloven sier også at tjenestene skal være forsvarlige, og den samme loven har en verdighetsgaranti som skal sikre at eldre får en trygg og meningsfull alderdom.
Spørsmålet blir hva er vitsen med rettigheter hvis de ikke følges opp i praksis?
Når en 87 år gammel kvinne med store hjelpebehov sendes hjem alene med brukket arm, er det ikke én person som svikter. Det er hele systemet. Et system som er presset, har for få ansatte, og der «Leve hele livet»-reformen i virkeligheten betyr «Leve hjemme – uansett».
Vi må tørre å si at det ikke alltid trygt å bo hjemme
Historien i dette innlegget er dessverre ikke en historie om verdighet og forsvarlighet. Det er ikke en historie om hvordan vi ønsker å behandle dem som har bygget dette landet.
Vi må slutte å late som om det er trygt å bo hjemme for enhver pris. Og vi må si ifra når det skjer. Når systemet setter kryss i boksen for forsvarlige tjenester, men mennesket bak ikke føler seg ivaretatt, må det komme frem at: Selv om tjenestene ser gode ut på papiret, er de verdiløse dersom du og dine nærmeste i realiteten opplever det motsatte.
Vi trenger flere korttidsplasser, bedre vurderinger og et system som faktisk ser hele mennesket – ikke bare sjekker av i et skjema.
For akkurat nå er det flaks – og ikke rettigheter – som avgjør om du får en verdig alderdom.